Fremtidens fotballhelter

Skrevet av Camilla Grøneng tirsdag 27. april 2010 20:35

Helgen 24.-25.april 2010 ble Frank Varner Cup gjennomført for 21.gang - men for noen av oss var det både første gang og første møte med cup-galskapen.

Undertegnede fulgte et lag fra Gutter 2002 (G08) gjennom en lang og hektisk søndag, full av fotballglede, pågangsmot og opplevelser.

Det første som skal sies, er at Frank Varner Cup er et imponerende arrangement - all ære til arrangører og frivillige som stiller opp for våre unge talenter. For å gi en idé om størrelsen; på lørdag ble det avholdt 100 kamper, og i løpet av søndagen hele 180 kamper.

Kampene varer i 18 (de yngste) eller 22 (de eldste) minutter, og det spilles på 12 baner - 7 kunstgress og 5 grus. Spillerne er fra 5 årskull, fra de ferske åtteåringene til tolvåringer som har vært igjennom dette noen ganger før.

For oss var den store dagen som sagt på søndag. Den lovede solen var noe mer beskjeden enn forespeilet, og gjemte seg stort sett bak et tynt skylag - noe som kanskje var like greit med tanke på at solkremen fortsatt ligger bortgjemt ett eller annet sted innerst i et skap. Det er klart, med noen grader varmere ville det kanskje ha vært litt færre stilongs-knær å skimte under shortsen, men noen kompromisser må man vel inngå.

Manglende erfaring kan vel kanskje unnskylde mangelen på klare avtaler om nøyaktig hvor man skulle treffe andre foreldre og fotballspillere, men med tid og stunder havnet vi alle omtrent på samme sted, og dagens aller første høydepunkt var under oppseiling; den lenge etterlengtede Skeid-drakten! Det er klart det er stort for en kommende fotballhelt å få utdelt sin første drakt, med strenge beskjeder om at den kun skal brukes til kamp. Og når drakten er på og lagbildene tatt, da er cupen i gang!

(Fortsetter under bildet.)

I løpet av dagen spilte gutta våre fire kamper, én av dem mot et annet Skeid-lag og resten mot unge krigere fra andre klubber. Vi fikk med oss brannsår og sko fulle av gummi fra kunstgressbanene og støvgrå klær, grus i håret og skrubbsår fra grusbanen.

Og duverden, så engasjerende fotball kan være, selv om eliteserien fortsatt er noen hakk unna. Gutta våre kjempet som de heltene de er. Alvorlig skadede spillere ble hjulpet haltende og gråtende over sidelinjen for så å være klare til dyst igjen etter litt trøst og klem og saft. Forsvaret gikk inn i taklingene med dødsforakt - i alle fall av og til - og løp først én i angrep så fulgte gjerne resten av laget etter. Lovende keeperspirer fikk sin ilddåp, og jada - vi scoret faktisk et par mål også! For ikke å snakke om hvor nære vi var minst et par scoringer til...

Vi som utgjorde fanklubben på sidelinjen skrek oss hese på heiarop og laglederne byttet spillere med en imponerende konsentrasjon. Hvordan vi endte opp med ca fem spillere på banen hver gang fremstår fortsatt som et mysterium.

Etter siste kamp var det premieutdeling og «sa-sa-sa», og de unge fotballspillerne fikk sitt ettertraktede fotballtrofé. En liten glassfigur ble båret hjem og plassert på hedersplassen med løfter om fremtidig heder og ære. Hvordan kampene våre egentlig gikk? Vel, vi vant ingen av dem, men ingen skal klage på innsatsen. Og neste gang er vi sikkert mye bedre!