En spion trente Skeid til finaler

1938

I 1938 fikk Skeid kontakt med wieneseren Otto Eckhardt gjennom Norges Fotballforbund. Østerrikeren trente laget i 9 uker dette året, og blir omtalt i jubileumsboken for 50 år som "en utmerket trener for våre gutter, men også et utmerket menneske som hadde de riktige psykologiske innblikk i de forskjellige gutters karakter".

Eckhardt ble verdsatt av spillerne ut over det alminnelige, og den dagen han sluttet fikk han overrakt et sigarettskrin i sølv med samtlige spilleres initialer, Skeid-merket og det norske flagg.

Dette var Skeids første år i Norgesserien (toppnivå), og etter 10 kamper stod laget igjen med 10 seire. I cupen ble Brann slått ut med lite flatterende 8-1 i Bergen, omtalt som deres "bitreste nederlag i historien" i Branns 30-årsbok som utkom samme år. Etter 47-1 i målforskjell i kvalifiseringen og de tre første runder møtte laget Viking, hvor det endte med årets første tap 4-5 etter ekstraomganger. 

Grunnlaget var lagt for tiårene som skulle komme, Skeid var definitivt et lag å regne med i norsk fotball.

1939

Etter den sportslige suksessen foregående år hadde Skeid såpass stort overskudd at man på høsttinget avsatte penger til trener for våren 1939. Nok en gang kalte Skeid på Otto Eckhardt.

Årets første kamp i Norgesserien gikk mot Drafn på Frogner Stadion, og Eckhardt var kommet til Oslo samme dag, og fikk se laget i aksjon. Drafn spilte beste denne dagen, mens Skeid "klarte ikke å holde ballen nede, men sendte poleballer høyt opp i nordavinden". Eckhardt så feilene, og fikk grunnlag til den kommende trening. Kampen mot Drafn endte uavgjort og ble Skeids eneste poengtap i Norgesserien dette året. Nok en gang skulle Skeid vinne avdelingen.

17.05 ble feiret med en rekke Skeidvenner, og 30 par var samlet til hummerbord på Skeidhuset på Torshov. Eckhardt deltok med sin frue og datter, en kveld som ble omtalt som et vellykket langbord.

I semifinalen i Norgesserien ventet Rosenborg i Trondheim, og trønderne ble kvittert ut før Fredrikstad ventet i finalen. Der endte det med tap 1-2 i Skeids første finale i ligaspillet.

I NM nådde vi vår første finale, av det som senere har blitt 11. I møte med Torp på Ullevaal vant vi 7-2, og en av Skeids unggutter presenterte seg for et større publikum. 

Jørgen Juve dekket kampen.

"men så hadde Nordahl sin periode, og det hat trick han laget skal sent glemmes. Han har lært atskillig fotball i det siste, han glir bedre fram med ballen, har kroppen bedre over den og beholder den derfor. Hans skudd så ut som om han ville levere stikkballer, men det var lumske sådanne for de inneholdt krutt. Torp-keeperen bare luktet på dem der de satt oppe i hjørnene En gang la ytre høyre Mathiesen, som enhver ytre høyre skal gjøre, en ball fra endelinjen tilbake og den dundret Nordahl inn. Skoleeksempel!"

Hvilken påvirkning Eckhardt hadde kan man ikke vite, men Skeid var godt fornøyd med sin gjestende tysktalende trener.

Finalen endte dessverre i tap for et av tidens storlag Sarpsborg FK med seier 2-1. Skeids målscorer Brede Borgen skulle senere være spiller eller trener i alle Skeids 11 cupfinaler.

Etter sine to måneder forlot Eckhardt Skeid igjen, og skulle da virke i München hvor han trente ikke ukjente 1860 München. 

Skeids oppman viderebringte en hilsen fra Eckhardt etter at han forlot Norge.

"Takk alle mine venner i Skeid. Jeg har vært trener i 12 land, men Skeid og Norge er blitt mitt annet hjem".

Pionerer

Ikke bare var laget et av Oslos aller fremste, med en velutviklet organisasjon og sterk kultur - mange var riktige pionerer i sin tid. Etter finalekampen i Tønsberg mot Sarpsborg fikk Skeid montert flombelysning på Bislett. En serie svære elektriske lamper som til sammen ga 35 000 watt. Nettopp Sarpsborg var invitert til  en vennlig omkamp, og i tidenes første flombelyste kamp i Norge vant Skeid 4-1. 

Også vinneren fra finalen i Norgesserien Fredrikstad ble invitert til å spille kamp under flomlyset, og her fikk Skeid revansjert seg med en 7-2 seier for et tallrikt publikum.

1940

I 1940 ble Jørgen Juve hyret som lagets trener på våren, og skulle lede laget fra første april og de neste seks måneder. I serien ble det ingen høydare dette året, men nok en gang skulle Skeid nå finalen i NM. Falk, Tønsbergkameratene, Snøgg, Mjøndalen, Aalesund og Moss ble alle slått ut før Fredrikstad ventet i finalen.

Finalen gikk 13. oktober dette året, og foran 31 410 tilskuere skulle det vise seg at Fredrikstad "var best, både teknisk og fysisk" og vant 3-0. De unge Skeidspillerne Hans Nordahl, Brede Borgen, Per Laurendz og Paul Sæthrang måtte vente enda en stund før klubben skulle lykkes med å vinne finalen.

Men Skeid skulle få annet å tenke på i årene som kom.

1942 

I 1942 blir Skeid overtatt av myndighetene. Klubbens leder Leif Holm (som var for ung til å være med på stiftelsen av våre forløpere i 1914, og ble sendt hjem gråtende) fikk en telefon.

"Dette er Bjørn Bakke, Skeids nye formann".

Leif Holm svarte med å sende brev til alle klubbens medlemmer om at myndighetene hadde overtatt Skeid. Det resulterte i at ca. 700 medlemmer meldte seg ut, og det stod igjen 5-6 som ble med over i nazistenes rekker. 

Resten av krigen drev Skeid illegalt, blant annet som bridgeklubben Ruter 2.

Samme år dukker Eckhardt igjen opp i Norge, men nå som kystoffiser i Organiasjon Todt i Hammerfest. Han holder fortsatt kontakten med venner i Skeid.

Var det mer rundt hans opphold i Oslo i tiden forut krigen?

Hans annen oppgave i Norge

Eckhardt bodde i sine perioder lengre hos Einar "Bauern" Boug, og i et brev til medlemsbladet i 1945 forteller Boug mer om Eckhardt. 

"La meg si med en gang at han var et hjertegodt menneske med dype og varme vennskapsfølelser. Han satte uhyre pris på Skeid og hele miljøet vårt."

Men Boug vurderte at Eckhardt hadde en annen oppgave i Norge, og at dette kanskje var den viktigste. 

Eckhardt var særs opptatt av skipsfarten i Oslo.

"Jeg har ikke noe direkte bevis herfor, men hans daglige besøk langs våre brygger, hans oppnoteringer og daglige postforsendelser med utenlandstoget selv om hans tid kunne være aldri så knapp, ga meg mistanke, og ved direkte spørsmål fikk jeg aldri noe tilfredsstillende svar herpå av ham. Men min mistanke ble ytterligere bestyrket ved at han ikke ville snakke herom, og at han viste tydelige tegn på dårlig samvittighet". 

Boug skriver videre at hans bevegelse ble nøye overvåket av den tyske ambassae, som telefonerte til Boug og sjekket forholdene rundt Eckhardt. Det glapp også ut en gang fra Eckhardt at han ble skygget og passet på, og at han hadde daglig meldeplikt til ambassaen. 

Det var mange møter og "kulturaftener" i regi ambassaen som Eckhardt måtte stille på. Boug ble også inviterte til disse, og mistenkte at han ble forsøkt rekruttert inn i en 5te kolonne.

"Det avgjørende tegn for meg personlig om at det var noe "muffens" med vår treners stilling; var den telegrafiske ordre han fikk fra centralledelsen i Berlin om å reise på dagen til Geliwitz, offisielt som trener der for en tysk klubb. Man skal huske på at denne byen ligger noen meter fra den polske grense og at Tyskland angrep Polen 6 uker senere.".

Boug forteller om hissige diskusjoner til langt på natt med Eckhardt, og østerrikeren bekjente seg til Boug som "Hitler-venn". Da gjorde Boug det klart at i tilfelle Tyskland kom til krig med Norge ville han ikke ha noe med ham å gjøre.

"Dette presiserte jeg gjentagne ganger, og det kan han umulig ha misforstått eller glemt".

Boug fikk senere brev fra Eckhardt samme dag som krigen brøyt ut i Norge, postet en uke tidligere. Senere fikk han regelmessige brev hver andre måned, uten at Boug svarte på disse. I det siste brevet var Eckhardt "offiser i kystforsvaret" i Nord-Norge.

En siste samtale mellom de to gamle venner fant sted senere samme år, hvor Eckhardt ringte til Boug. Boug svarte at Skeid aldri har hatt noen trener med det navn, at han ikke kunne huske å ha kjent noen slik person og at dette måtte være feil. 

"Til sist var situasjonen så vanskelig at jeg måtte spørre ham om han slett intet forstod, og at vi i Skeid ikke husket noen Eckhardt mere".

Etter det hørte Skeid aldri mer fra Eckhardt direkte.

1945

I 1945 kommer det brev til et ukjent medlem i Skeid (trolig Boug) fra fru Eckhardt, om at hennes mann har gått av ved døden 03.10 dette år. I et utdrag skriver fru Eckhardt:

"De vil vel forundre Dem over å få brev fra meg, men jeg vil meddele Dem og alle andre venner vi fikk i Skeid i den aller lykkeligste del av vårt liv, at min mann døde 03. oktober 1945 p.g.a. avkreftning og underernæring.

Så måtte også vi betale vår krigstributt, og jeg miste min livskamerat. Han ble uten videre utkommandert til militærtjeneste i 1942, og sendt til Hammerfest i Norge.

På hjemreisen derfra ville han så gjerne tale med Dem, men dessverre for ham så ville De ikke treffe ham eller snakke med ham. Han var hvertfall ikke fiende i det land han hadde hatt sin lykkeligste tid, og som han elsket. 

Men det var jo krig og Deres syn på ham under de omstendigheter forstod han.

Overbring fra oss to, som er igjen, de aller beste hilsener til herr Holm, herr Glenne, herr Bjerke, herr Reidar Andresen og deres fruer, og ellers alle i Skeid".

Boug avslutter:

"Dette var den del av innholdet i fru Eckhardts brev som angikk klubben og alle vennene der. Vi tror vel alle at han mente det oppriktig, og alle vi i Skeid burde vel være de første til å tilgi at han - nødtvunget - tilhørte okkupasjonsmakten, og heller huske det hjertegode mennesket.